Lab-diamant VS. gruve-diamant

Hva skiller en lab-diamant fra en gruve-diamant? Overraskende nok, ikke mye i det hele tatt. Kjemisk, fysisk og optisk sett er de umulige å skille, ettersom de i hovedsak dannes under forskjellige forhold.

Gruve-diamanter har sin opprinnelse fra dypet av jorden, hvor de antas å ha dannet seg for rundt 1 til 3 milliarder år siden, utrolige 90 mil under overflaten. Forholdene der nede var virkelig ekstraordinære. Karbondioksid tålte ekstreme temperaturer som oversteg 1093 °C og enormt trykk, før disse diamantene ble frastøtt fra jordens kjerne til dens skorpe gjennom en rekke vulkanske utbrudd.

På den andre siden blir lab-diamanter omhyggelig fremstilt for å gjenskape den naturlige prosessen. Karbonet utsettes for kontrollerte høye temperaturer og trykk, som etterligner forholdene som finnes i naturen. Imidlertid sørger det kontrollerte miljøet for at det ikke er noen uventede pyrotekniske eller eksplosive fenomener involvert.

Skapelsesprosessen

Diamanter produsert i laboratorier benytter seg av to primære metoder: Høytrykk-høytemperatur (HPHT) og kjemisk dampavsetning (CVD).

HPHT

I HPHT-metoden blir et lite diamantfrø plassert i karbon. Karbonet utsettes for enormt trykk, som når omtrent 1,5 millioner pund per kvadrattomme, ved hjelp av teknikker som beltepresse, kubeformet press eller kuleformet press. Som om ikke det var intenst nok, blir karbonet deretter utsatt for brennhete temperaturer som overstiger 1482 °C, noe som minner om følelsen man får når man går av et fly under en tropisk ferie. Under dette trykket og varmen begynner karbonet å smelte og danne en diamant rundt den opprinnelige frøet, som deretter blir nøye avkjølt.

CVD

CVD involverer å plassere et liten diamantfrø (ofte en HPHT-diamant) inne i en forseglet kammer, som deretter varmes opp til over 760 °C – en behagelig varm temperatur, kan man si. Karbonrike gasser, vanligvis metan og hydrogen, introduseres og ioniseres til plasma ved hjelp av laser- eller mikrobølgeteknologi. Denne prosessen bryter ned molekylære bindinger i gassene, slik at ren karbon kan feste seg til frøet og danne en ny diamant. Etter at veksten er fullført, kan etterfølgende behandlinger som varme, stråling eller spesialiserte teknikker benyttes for å forbedre eller endre diamantens farge.

Gruve-diamanter

I motsetning til nylig produserte lab-diamanter, ble gruve-diamanter dannet for mellom 1 og 3 milliarder år siden, dypt under jordens overflate. Prosessen var i stor grad lik: karbondioksid tålte ekstreme temperaturer og enormt trykk før det ble transportert fra jordens kjerne til dens skorpe gjennom Kimberlittrør – dannelsen av vulkansk aktivitet og etterfølgende avkjøling.

De to primære typene diamantgruver er åpen gruve og underjordisk gruvedrift. Åpen gruvedrift innebærer å opprettholde eksponering av overflaten gjennom hele utvinningsprosessen, mens underjordisk gruvedrift krever horisontal eller vertikal tunnelinngang. Tungt utstyr og sprengstoff brukes til å fjerne avfall, noe som etterlater varige arr på jordens overflate. I visse tilfeller innebærer utvinningsprosessen til og med forflytning av hele innsjøer og omdirigering av elver.

Sosial påvirkning

Lab-diamanter

Prosessen med å dyrke diamanter i et laboratorium gir fullstendig kontroll og åpenhet. Det eliminerer behovet for samarbeid med uklare mellommenn og sikrer en fullt sporbar forsyningskjede. Videre omfavner diamantlaboratorier modernitet ved å tilby en trygg arbeidsmiljø og ofte betale over gjennomsnittslønn til sine ansatte.

Når det gjelder arbeidssikkerhet, har lab-dyrkede diamanter en upåklagelig rekord med null dokumenterte skader per tusen arbeidere årlig.

Gruve-diamanter

diamanter fra gruver har nylig fått et dårlig rykte på grunn av deres tilknytning til komplekse, ikke-sporbare og uetiske forsyningskjeder som stammer fra konfliktområder. Dette inkluderer de beryktede "bloddiamantene" som utvinnes i krigssoner og selges for å finansiere opprør, støtte krigsherrer eller finansiere invaderende hærstyrker. I tillegg medfører utvinningsprosessen ofte dårlige arbeidsforhold, beskjedne lønninger, brudd på menneskerettigheter og utnyttelse av barnearbeid.

Diamantgruver er også knyttet til forurensning av lokale vannkilder på grunn av sur gruveavrenning som oppstår som et resultat av utvinning av mineraler fra bergarter.

Miljøpåvirkning

Lab-diamanter

Lab-dyrkede diamanter representerer et mer miljøvennlig alternativ med minimal innvirkning på nærliggende lokalsamfunn.

Utvinning av naturlige diamanter krever stadig dypere gruveoperasjoner, noe som resulterer i omfattende kratere på jordens overflate. I motsetning til dette tar produksjonen av lab-dyrkede diamanter betydelig mindre plass. Overraskende nok krever energien som trengs for å utvinne en underjordisk diamant mer energi enn det som trengs for å skape en overjordisk lab-dyrket diamant. For eksempel forbruker De Beers' diamantgruver i gjennomsnitt 80,3 kWh per karat, mens de kanadiske Diavik-gruvene forbruker 66 kWh per karat. I motsetning til dette kan en lab-dyrket diamant produseres med så lite som 36 kWh energi for en 1-karat diamant.

En studie utført av Frost & Sullivan avslører at diamantdyrkningsfasiliteter vanligvis er plassert i områder med neglisjerbar miljøpåvirkning og minimal forstyrrelse av lokal biodiversitet. I gjennomsnitt forstyrrer de bare 0,07 kvadratfot land per karat og genererer bare 1 pund mineralavfall. Forskjellen er tydelig.

Gruve-diamant

Å grave opp en enkelt 1-karat diamant krever å skille gjennom 88 000 til 176 000 pund jord, alt for å bevare dens antatte sjeldenhet.

Denne utvinningsprosessen tar en alvorlig toll på miljøet og fører til jorderosjon, avskoging, fortrengning av samfunn og ødeleggelse av økosystemer. Delikate balanser i biodiversitet blir alvorlig forstyrret, og landet blir ofte ubrukelig selv etter at utvinningsoperasjoner opphører.

Rurale samfunn som bor i gruveområder, og som ofte er avhengige av landet for sitt levebrød, blir ofte tvunget til å flytte på grunn av usunne boforhold. Selv om det tilbys initial kompensasjon for å forhindre hjemløshet, fører slike initiativer ofte til avhengighet i stedet for å legge til rette for rehabilitering og bærekraftig utvikling.

Videre fremhever Frost & Sullivans studie at utvunnede diamanter slipper ut over 30 pund svoveldioksid og 125 pund karbon per karat, mens lab-dyrkede diamanter produserer lite til ingen gassutslipp.

Kvalitet og priser

Lab-diamant

Prosessen med å skape lab-dyrkede diamanter tilbyr større effektivitet og kostnadseffektivitet sammenlignet med tradisjonell gruvedrift. Hver lab-dyrket diamant har sine unike egenskaper, og kvaliteten vurderes basert på de fire C-ene (karat, farge, klarhet og slip). Ettersom teknikkene for å skape lab-dyrkede diamanter fortsetter å utvikle seg, øker prisforskjellen mellom lab-dyrkede og gruve-diamanter. For øyeblikket kan lab-dyrkede diamanter være opptil 30-60% billigere enn gruve-diamanter av samme kvalitet.

Gruve-diamant

Den høye kostnaden for gruve-diamanter drives hovedsakelig av oppfattet sjeldenhet, utfordringene knyttet til utvinning og smarte markedsføringsstrategier. I motsetning til de fleste varer, bestemmes ikke prisen på diamanter utelukkende av tilbud og etterspørsel-dynamikken.

Både gruve og lab-dyrkede diamanter har lik troverdighet. Selv sertifiserte gemologer kan ikke skille dem fra hverandre. Store gemologiske laboratorier, inkludert Gemological Institute of America (GIA), graderer nå begge typer diamanter ved hjelp av de samme kriteriene, og understreker det faktum at uavhengig av opprinnelse er en diamant en diamant. Videre har Federal Trade Commission nylig revidert definisjonen av en diamant ved å fjerne ordet "naturlig." Mens gruve-diamanter dannes over en periode på 1 til 3 milliarder år, kan lab-dyrkede diamanter skapes på mindre enn en måned. Med tilsvarende kvalitetssikring blir den unødvendige utnyttelsen av planetens ressurser en unødvendig forfølgelse.

Konklusjon

Nye ideer vekker ofte spørsmål og tvil, og det er naturlig for mennesker å føle det på denne måten. Men når vi utdanner oss selv, får vi en dypere forståelse og bygger tillit. Når det gjelder laboratoriedyrkede diamanter, er det en utbredt misforståelse at de er forskjellige fra utvunnede diamanter. Dette er ikke sant. Som vi har utforsket, har laboratoriedyrkede diamanter en identisk kjemisk sammensetning, samtidig som deres skapelse i et kontrollert miljø gir betydelige sosiale og miljømessige fordeler. Dette bemerkelsesverdige teknologiske fremskrittet har enormt potensial til å bryte syklusen med etisk tvilsom gruvedrift og legge grunnlaget for en bedre fremtid.